Unik

Det er fire uker siden vi kom hjem fra sykehuset. Og formen kommer stadig sigende. Tobias er nå fulle dager på skolen, er med i gym, gjør lekser og orker også å henge litt med venner. Tenk at det har gått så bra. Tenk at han er så frisk.

Det hender jeg spør han om han merker stor forskjell mellom nå og før han ble syk. Da svarer han alltid ja. I begynnelsen gikk forskjellen på at han var mere sliten. Nå er det ikke det som er den største forskjellen for han. Men bevisstheten rundt å ha en kronisk sykdom. Eller, en kronisk sykdom til. Han synes det er litt dumt at han skulle ble syk. Han vil så gjerne være normal. Men, som jeg sier til han; han er så spesiell  i seg selv, i tankene og holdningene sine, så om han hadde vært frisk hadde han uansett ikke vært normal. Og hva er normal? Gjennomsnittlig? Der hadde ikke Tobias havnet. Ikke under noen omstendigheter. For han er unik. Helt unik.

Jubileum

Det er kanskje ikke helt innafor å kalle det for et jubileum. Merkedag er vel kanskje den mer korrekte termen. I dag er det en måned siden Tobias ble syk. Vi markerer dagen med blomsterkvast, pepperkaker og nonstop. Hvorfor? Jo, hvorfor ikke? Det er en svært viktig dag i vårt liv. Faktisk så er det en livsendrende dag. En dag da vår oppfatning av framtiden ble snudd opp-ned. Selvklart skal vi markere. Vi skal feire at vi har evnen til å snu oss med jorden. Vi skal feire at bi har to flotte barn. Vi skal feire st vi har hverandre  og at vi skal ja hverandre lenge. Og vi skal kose oss. Sammen. For hva er det da som skal feires, om man ikke skal feire familie og samhørighet?  

 

Irrasjonell, urasjonell og rasjonell.

Det er fort gjort å bli litt ensporig i tankegangen. Helt irrasjonell i tankegangen. Urasjonell i følelsesregisteret.  Litt paranoid nesten. Jeg er veldig bevisst på at jeg ikke skal bli det, men jeg tror nesten ikke at deg lar seg gjøre. Det er noe som ligger å gnager der, litt sånn bak, nederst, underst. Men man merker det. 

Det er også veldig lett å tenke det verste hver eneste gang. «Mamma, jeg har vondt i armen.» Min første tanke: herregud det er et nytt attack! «Mamma, jeg har vondt i magen.» Min tanke: gir MS-attack magesmerter? «Mamma, jeg har vondt i tåa» Min tanke: begynner lammelser med smerter i tåa? Så er det bare å mane frem de rasjonelle tankene, avfeie, utestenge og kaste på dør de urasjonelle, dumme og feilaktige tankene. Armen er vond fordi du brukte andre muskler enn vanlig da du hogde ved. Magen er vond fordi du går på medisiner og spiser umenneskelige mengder mat. Tåa er vond fordi du sparket i dørkarmen igår. 

Man finner logiske og rasjonelle svar på deg meste. Problemet er egentlig at det er så veldig lett å finne urasjonelle, dumme og leie tanker også. Man må bare holde fokus! 

Små bygder og store hjerter

Vi bor i en liten bygd. En liten bygd på landet. I slike små bygder på landet har man gjerne små og store kryp luskende langs husveggene. De lusker rundt, fra husvegg til husvegg mens de sprer om seg med uhygge. Det er vanskelig å stenge det ute, selv om nan prøver, så smyger det seg inn. Det er selvfølgelig det store, stygge Bygdedyret jeg snakker om. Det som farer rundt med løgn, bedrag, sorte  og hvite, små og store sannheter. 

Men dette dyret har tydeligvis en bror, eller søster. Eller kanskje det er en genmodifisert utgave som har sprunget frem. For det jeg har merket i denne tiden er hjertevarme. Ren og skjær, god og varm hjertevarme. Sånn ekte. Som kommer helt innenfra. Vi har fått så mange gode klemmer. Det har vært så mange som har vært bekymret. Som har spørt hvordan deg går. Ikke for å være nysgjerrige, men fordi de bryr seg om oss og om Tobias. Det har vært så godt og vite at man har en hel bygd i ryggen. En hel bygd som håper at det skal gå bra med Tobias. En hel bygd som bryr seg. Så dette er min takk. Vår takk for at dere finnes. Tusen, tusen takk. Det gjør så godt. 

Også kan jeg fortelle at Tobias nå er fulle dager på skolen. Han blir sliten, men han orker. Det er helt fantastisk. Dette går bra. Det skal gå bra. Det må gå bra.  

 

Mange dråper små gjør en stor å.

For hver dag som går blir Tobias i litt bedre form. For hver dag som går orker han litt mer. For hver dag som går kommer han seg litt lengre. For hver dag som går blir han litt bedre.

Det er jammen meg en spennende reise vi er med på. Vi ser forandring hver eneste dag. Fra en dag til en annen er det nye ting han orker, vil og har energi til. I går bakte han kjeks. I dag gikk vi en liten tur i fjellet. For en uke siden satt han mest inne på rommet sitt og orket nesten ingen ting.

Men vi ser forandringer fortsatt. Han har ikke energinivået han hadde før han ble syk. Vi krysser fingrene for at det kommer igjen.

Han har til og med kløvd ved til mamman sin.